Om Rissa ungdomslag
Rissa Ungdomslag er et frilynt lag som skal by barn og ungdom meningsfylte og allsidige fritidsaktiviteter. I dag har RUL 90 medlemmer.
Rissa Ungdomslag ble stiftet etter initiativ av Ole Peter Haugen i 1895. Haugen ble også lagets første formann. Ungdomslaget holdt den første tiden til i Åsheim skole. Senere, nærmere bestemt 1. april 1906 holdt laget sitt første møte i eget hus, «Strandheim».
Dans var bannlyst til 1920-tallet, da det ble stor strid om denne folkelige kulturytring skulle tillates eller ikke. I formålsparagrafen stod det at det ikke var lov å danse på møter laget holdt. Det skulle likevel vise seg at det ikke var så helt enkelt å stenge dansen ute. Høstfesten 1921 «sluttedes i al gemyttelighed med en liden svingom». [Rissa bygdebok]
I dag holder RUL til i Heimtun.
Lagets oppsetting av «Den siste viking» i fjæra på Kvithyll. Sannsynligvis fra Trøndelagsstevne i 1932
___________________________
Hentet fra Rissa Bygdebok 1814 – 1940 av Audun Dybdahl. Utgitt 1995.
(Tilgjengelig for lesning på denne nettsiden. )
Side 301 – 303
Rissa Ungdomslag ble stiftet etter initiativ av lærer Ole Peter Haugen i 1895. Haugen ble også foreningens første formann. I formålsparagrafen het det at foreningen skulle virke «belærende, opdragende og underholdende». Virkemidlene skulle være foredrag, opplesning, diskusjon og sang. Dessuten skulle laget utgi en håndskrevet avis. Referatene fra møtene gir oss interessant gløtt fra aktuelle saker som opptok sinnene og de holdninger som gjorde seg gjeldende i bygdesamfunnet. Ungdomslagets møter fikk den første tiden en nær tilknytning til skolen: Møtene ble gjerne holdt på Åsheim, lærerne Ræder, Haugen og Halten stod sentralt, samtidig som det ble satt fokus på skolering og oppdragelse til samfunnslivet. Ikke minst virket ungdomslagets møter som en forskole for samfunnsbevisst ungdom som senere skulle innta sentrale posisjoner i styre og stell. Mer eller mindre «tvungne talere» stod frem og ga sine bidrag til underholdningen. Det ble gjerne til at man leste dikt eller en fortelling av en forfatter. På et møte i 18995 leste f.eks formannen opp Johan Bojers stykke om «Ungdommen og ideerne». Det er ellers verdt og merke seg at kvinnene deltok aktivt på møtene.
Til tider lå det dramatikk i luften, som da Ræder og Andr. Berg tørnet sammen om Darwinismen (menneskets utviklingslære) eller «Fredssaken». Det er interessant å merke seg de pietistiske holdninger som gjorde seg gjeldende til dans i mange kretser. I en diskusjon uttalte Ræder at alle former for dans var en «vederstyggelighet»; «Den pige, som lod sig omfavne, som man gjorde i dansen, var et vrag». Ræder var ellers en streng moralist som påtalte så vel sladring på kirkebakken som politisk kjekling i kirken. For øvrig er det bemerkelsesverdig hva ungdomslagets medlemmer «tålte» av historiske foredrag enten den dreide seg om norsk historie mer generelt eller fremmedartede emner som muhammedanismen eller Jeanne d’Arc. Det var gjerne lærerne i bygda som var foredragsholdere.
Med jevne mellomrom ble det avholdt «Bazarer» og «Pakkefester» for å skaffe penger til boksamling og et fremtidig forsamlingshus. Laget begynte nemlig ganske snart å diskutere mulighetene for å reise eget hus til virksomheten. På høstparten 1896 var f.eks «Skal vi nedlægge tanken om anskaffelsen af hus for ungdomslaget?» hovedtema på et møte. Lagets økonomi i de første år ga likevel ikke grunnlag for husbygging, selv om kapitalen i banken økte litt hvert år. På et møte i februar 1904 kom formannen med den alarmerende meldingen at laget så å si var husløst, da strenge bestemmelser om renhold mm. i skolene gjorde det praktisk talt umulig å leie skolen på Åsheim til forsamlingslokale. Olaf Sve hadde tilbudt gratis tomt på Flytsannan. Ungdomslaget ville stille sine 700 kr. til disposisjon under forutsetning av at avholdslaget skaffet en tilsvarende kapital i form av materialer eller penger. Da det drøyet med svar fra avholdslaget, ble det bestemt at tilbudet skulle gå videre til skytterlaget under forutsetning av at «kortspil, dans og drik» ikke ble tillatt. Endskapen ble likevel at ungdomslaget måtte påta seg ansvaret for nybygget alene. Det var Anders Halten som var formann på denne tiden. Med seg som kausjonister fikk han Olaf Sve og Ola Garmo. 1.april 1906 kunne laget holde møte i sitt nye forsamlingshus, men protokollene sier ikke noe om hvordan arbeidet hadde blitt organisert og hvor mye det hadde kostet. Laget fikk mye glede av «Strandheim», som også ble leid ut til andre nøkterne organisasjoner som losje «Skule». Dans var bannlyst til 20-tallet, da ble det stor strid om denne folkelige kulturytring skulle tillates eller ikke.
Side 413 – 416
Aktiviteten i Rissa ungdomslag gikk sterkt tilbake under første verdenskrig. Freden ga imidlertid ny optimisme og ønskemål om å treffes jevnlig i lagets hus «Strandheim» til hygge og nytte. Høsten 1919 fikk laget fire nye styremedlemmer, bare Ebbe Mo ble gjenvalgt. Formann ble Martin Aalmo. Det ble samtidig bestemt at vedtektene var modne for en revisjon. Laget skulle også fungere som folkeakademi for bygd. Formålsparagrafen i de nye vedtektene lød som følger:
«Rissa ungdomslag har til føremaal paa heimleg grund aa arbeida for folkevekkjing og folkeuplysning og elles vekkje sansen for eit edelt, verksamt liv og motarbeide det som vil draga ungdomslivet ned.»
Virkemidlene var stort sett de samme som ved starten, nemlig foredrag, opplesning, diskusjon og sang. På møtene ble det lest opp fra den håndskrevne avisen «Ungdomen». En paragraf i vedtektene inneholdt bestemmelser om at det ikke var lovlig å servere eller nyte rusdrikk i eller ved ungdomshuset. I samme paragraf ble det også føyd til en sentens om at det ikke var lov å danske på møter som laget holdt.
Det skulle likevel vise seg at det ikke var så helt enkelt å stenge dansen ute. Høstfesten 1921 «sluttede i al gemyttlighed med en liden svingom». På denne tiden var det mange som skilte strengt mellom det som ble kalt «runddans» (vals mm) og «leik». Vanlig dans var for mange nærmest en vederstyggelighet, mens ungdomslagsbevegelsen arbeidet aktivt for å spre kunnskap om og ferdighet i folkeviseleik. I 1922 samlet danselæreren Harald Indergård 40-50 leikere til en ukes kurs i folkevisedans. Etter dette ble det vanlig å avslutte sammenkomstene med «leik».
Ungdomslaget leide imidlertid ut Strandheim til andre lag og foreninger som ikke var så negative til dansen. I 1923 holdt således både «Fjellørnen» og Rissa idrettslag dansefester i Strandheim. Året etter skulle laget selv holde fest 17.mai. En del mente at det ikke passet seg å ha runddans på nasjonaldagen. Denne «vigtige sak» ble satt under avstemning med det resultat at 42 stemte for dans, mens 16 var negative til et slikt innslag.
En innbitt fiende av runddansen var veteranen Anders Halten. Han hevdet at det hadde vært en klar forutsetning for de som hadde ytet midler til ungdomshuset at drikk, kortspill og dans ikke skulle forekomme. I november 1925 ble det holdt et møte hvor denne saken ble satt på dagsordenen. Anders Halten holdt et flammende innlegg hvor han blant annet truet med å gå rettens vei. Det står likevel ikke til å nekte at tiden hadde løpt fra den gamle hedersmann. Olaf Sve, som også hadde hatt en sentral rolle når det gjaldt bygging av ungdomshuset, delte ikke Haltens oppfatning. Laget satte ned en komite som skulle granske om det var hold i Haltens påstander.
Halten gjorde alvor av sine trussel om å bringe saken frem for retten. Årsmøtet i ungdomslaget fattet på sin side et enstemmig vedtak der det het at Haltens påstand om at «Rissa ungdomslag ikke er fullt eiendomsberettiget til forsamlingshuset, og beskyldningene om kontraktsbrudd, tilbakevises som uriktige»:
Diskusjonen om runddans skulle tillates eller ikke var på ingen måte spesiell for laget i Rissa. Så sent som 1931 ble denne saken behandlet på sentralt hold i Noregs ungdomslag. Uttrøndelag ungdomslag ønsket også å begrense denne aktiviteten, og sendte ut et spørreskjema til sine medlemslag. Rissa ungdomslag svarte at offentlige dansetilstelninger med en viss kontroll var å foretrekke framfor mer private sammenkomster. Laget hadde ikke dans på sine møter. I tråd med ønskemål fra Uttrøndelag ungdomslag hadde ikke laget dans på mer enn 1/4 av sine ulike sammenkomster. Man ville likevel ikke å binde seg til noe bestemt maksimum for hvor mange dansefester det kunne arrangeres årlig i huset. Laget så gjerne at «moderne» dans ble forbudt.
Aktiviteten i ungdomslaget var ganske stor på 20- og 30-tallet. I 1927 ble det f.eks holdt 11 lagsmøter, 3 styremøter, 6 fester, 1 utferd og et folketog. På møtene var det holdt 9 foredrag og vist 5 skuespill. Videre hadde laget delt ut 7.000 granplater til sine medlemmer. Skogreisning og husflid var av de saker som bevegelsen prioriterte på denne tiden.
Når det gjaldt temaene for foredragene, var det en viss spredning. Jordnære må vel foredragene om hagebruk, bureising og skogbruk sies å være. En annen hovedkategori tok for seg historiske emner, særlig slike som lå langt tilbake i tiden. Karl og Trygve Ræder holdt en rekke foredrag om høyst forskjellige temaer. Ellers tok mange foredrag sitt utgangspunkt i nasjonale strømninger knyttet til norskdom, målsak, ungdoms- og opplysningsarbeid mm.
Etter hvert kunne det gå noe villere for seg på en del fester enn det mange fant tilbørlig. Det gjaldt ikke minst traverfestene, som ble holdt i tilknytning til travløpene på Botnen. På det som ble betegnet som «fars dag» ble det gjerne konsumert en god del skjenk.
Med tiden ble det en viss rivalisering om å holde dansefester, da dette ble en viktig faktor på inntektssiden i regnskapene til mange frivillige lag. Det ble også bygd et forsamlingslokale i Modalen hvor det ble holdt dansetilstelninger.
Med ujevne mellomrom ble det også mulig å se filmforestillinger i Strandheim. Allerede på 1920-tallet var det en del personer som reiste omkring og viste film mot inngangsbetaling. I 1924 var det f.eks Bjørnsonkveld med visning av filmen «Synnøve Solbakken». Fire år senere var den en Breistein som ville vise filmen «Brudeferden i Hardanger». Laget mente at billetten på kr. 1,50 burde settes ned til kr. 1. en del diskusjon ble det da Aa fredslag i 1930 ville leie huset for å vise filmen «Krigens sande ansigt». Andreas Fallin hadde hørt at det knuttet seg kommunistisk propaganda til forestillingen; forespørselen ble derfor avslått. I 1939 gjorde ungdomslaget en henvendelse til kommunestyret for å begrense den tiltagende filmframsyning i bygda. «På grunn av tidens alvor» fikk ikke Eir Bu konsesjon for å vise film i Rissa og Hasselvika.
Som formenn i mellomkrigstiden fungerte Martin Aalmo, Ebbe Mo, Andreas Fallin, Kristian Overland, Jon Dybdahl, Reidar Denstad, Thomas Leira, Ola Aasarød og Lars Olsen. Disse menn deltok aktivt i samfunnsdebatten på mange hold og gjorde i det hele tatt en respektabel innsats i det frivillige lagsarbeid.